Nedtegning av tilstedeværelse 1
Verden endres med økende hastighet, og drivkraften bak endringene er menneskelige aktiviteter.
Hvis vår egen resonans er selve kjernen i problemet, hvis det er vår tilstedeværelse som kveler verden – hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre når vi frykter vår egen resonans? Hva tenker vi, dersom menneskelig innovasjon i seg selv er en del av problemet?
Hvor står kunstnerisk praksis under disse forholdene? Er kunsten i stand til å reforhandle denne situasjonen? Er det i det hele tatt rett å gjøre, skape, skrive, tale, ytre noe som helst?
Når det å handle uten å påføre verden vold virker umulig, veksler jeg mellom lammelse og resignasjon. Jeg vet ikke hvor jeg skal lete, hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal diskutere nåtiden.
Jeg er overveldet av lammelse.
Jeg lar meg avlede av dissosiasjon.
Jeg trekker meg tilbake.
Jeg er desperat.
Likevel er vi til stede, vi er i live, vi er en del av denne tilværelsen, vi er i den sammen, og vi må fortsette å forhandle.
I en serie workshops som diskuterer tilstedeværelse, undersøker jeg nedtegnelser av vår kollektive eksistens. Uten noe håp om å finne løsninger, bare å tåle den uutholdelige sannheten om at alt vi er, og alt vi har, er her og nå.
Kan nedtegnelser av resonans av vår tilstedeværelse fungere som en transformerende kraft i en desperat tilværelse? På hvilke måter kan kunstnerisk bearbeidelse av tilstedeværelse gi gjenklang?
I følge den ontologiske vendingen i samfunnsvitenskap kan man ikke ta for gitt hva som er naturlig og hva som er sosialt; det er i stadig forhandling mellom menneske og objekt at relasjoner mellom ting og konsept utvikler seg. Faktorene er alltid sammenblandet, man kan ikke undersøke det ene uten det andre, men man kan skildre forholdet mellom dem.1
Jeg er nysgjerrig på hva som kommer frem gjennom nedtegnelse av den vekslende tilstanden mellom forsøk og lammelse, og hva vi kan finne i kollektive nedtegnelser av oss knyttet til vår umiddelbare eksistens. Forskningen stiller også spørsmål ved om det i det hele tatt er mulig å nedtegne kunstneriske vitnesbyrd om et kollektiv her og nå. Videre, om vi klarer å holde oss unna fristelsen å foreslå løsninger for morgendagen og/eller fortelle romantiske historier fra tidligere tider. Og til slutt, hvordan artefakten vi produserer vil resonere nå, og senere da?
"Records of presence 1" under forskningsuken på Kunsthøyskolen i Oslo er den første intervensjonen i et større forskningsprosjekt som undersøker tilstedeværelse fra et tverrfaglig scenografisk perspektiv.
Gunhild Mathea (1983) er en transdispilinær kunstner med base i Norge. Hennes kunstneriske produksjon de siste to tiårene inkluderer både soloverk og samarbeid i ulike kunstnerkonstellasjoner. Kunstverkene hennes – som strekker seg over dramatisk kunst, visuell kunst, musikk og lydkunst – har blitt stilt ut i galleri, stedsspesifikke steder, offentlige rom og teater, danse- og musikkarenaer i Norge, Europa, Asia og USA. Gunhild Mathea har doktorgrad i kunstnerisk forskning fra Akademi for Scenekunst (HiØ), er i dag førsteamanuensis i scenografi og forskningsleder for Teateravdelingen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og medlem av redaksjonskomiteen i VIS – Nordisk Tidsskrift for Kunstnerisk Forskning og Metode (Rom for kunst og Arkitektur).